Bølger
Det er aldri 100 prosent, selv når du tror det er det. Hvorfor? Jo nettopp fordi kjærligheten også forandrer seg. Det trekkes og strekkes i, og ingenting er en selvfølge.
Kjærligheten vokser, den visner, vokser, og tar deg med på en berg og dalbane. Noen ganger vil jeg bare ignorer han, rett og slett bare være alene. Men sånne perioder har vi alle. Og gjett hva? Det er helt normalt. Det er vanskelig å finne noen som passer deg og fullfører deg. Rett og slett fordi man må lære seg å akseptere at det er to vidt forskjellige kjønn, som prøver å akseptere hverandres forskjeller og få det til å funke.
Gjennom alt dette, uansett hvor mange håndkleer jeg har hatt og hvor mange av dem jeg har villet kaste inn, har jeg uansett vært takknemlig for at vi fant hverandre. Jeg elsker denne personen, og vil ikke forlate det vi har. Selv i de mest ubehagelige situasjonene, er det fortsatt stunder hvor jeg ikke kan se for meg noen ting uten han. Og det fine med disse tankene, er at du aldri helt vet når forholdet føles rett, fordi kjærlighet kommer å går i bølger. Det gjør den alltid.
Hvis det du har føles rett her å nå, så gå for det. Føles det ikke rett i morgen, så gir du vel ikke opp for det? For det handler om å godta at man må jobbe for å få til noe bra. Og er man 2 om det, så må man samarbeide. Det vil komme tøffe perioder, sårbare situasjoner og utålmodige øyeblikk.
Men jeg vet at til syvende og sist. Så vet jeg at han elsker meg for alt i hele verden. Han holder meg varm, han holder meg trygg. Han beskytter meg mot det negative. Han gir meg motivasjon og pågangsmot. Når han kysser meg, så smelter jeg. Når han reiser vekk, så er jeg aldri helt ensom. For jeg vet han tenker på meg. Muligens akkurat nå også..
Finnes det egentlig noen fasit på hvordan et forhold skal være? Når vi alle er så, så forskjellige?
Mvh
Camilla
